▷Eksillitteratur (1933–1945): Epoken med et blikk! (2023)

Eksillitteratur: Flukt fra nasjonalsosialismen

I løpet av historien har det alltid vært forfattere som har flyktet i eksil, dvs. måtte forlate hjemlandet. Selv i antikken var forfattere som Hipponax og Ovid underlagt sensur og forfølgelse av staten, og en kjent middelaldereksilforfatter er Dante Aligheri. Litteratur i eksil utviklet seg til et generelt fenomen i litteraturhistorien på 1500-tallet: religionskrigene tvang mange protestantiske diktere til å forlate sine katolske hjemland fordi de fryktet for livene sine der.

På slutten av 1700-tallet fikk politisk eksillitteratur i betydning. Kjente eksilforfattere fra denne tiden inkluderer Heinrich Heine, Georg Büchner og Victor Hugo. Tysk eksillitteratur ble til mellom 1933 og 1945, da mange forfattere flyktet fra nasjonalsosialismen. Eksillitteraturen danner sin egenLitteraturpochei tysk litteraturhistorie. Hun slutter seg tilNy objektivitetav Weimar-republikken.

Innholdsfortegnelse

1. Definisjon
2. Historisk klassifisering
3. fag
4. kjennetegn
5. litteratur
6. oversikt

Historisk klassifisering

Det var religiøse og politiske grunner som tvang forfattere til å forlate Tyskland på nasjonalsosialismens tid. Allerede før Adolf Hitler kom til makten, var det forbudte lister over angivelig anti-tysk eller ikke-arisk litteratur. Dette var litteratur som ikke passet inn i nazistenes ideologi. Relevant propaganda diskriminert forfattere offentlig. Dette ble forverret etter maktovertakelsen 30. januar 1933. Utgangspunktet for eksilbevegelsen er dagen for bokbrenningen 10. mai 1933. Alle ikke-ariske verk ble forbudt og brent. Som et resultat forlot mange forfattere landet.

Mange forfattere valgte i utgangspunktet europeiske land som Østerrike, Nederland eller Frankrike som eksil. Men da andre verdenskrig begynte i 1939, måtte de flykte igjen. Mange søkte tilflukt i New York, Moskva eller Mexico. Men ikke alle forfattere forlot Tyskland. Forfattere som Erich Kästner, Frank Thiess eller Gottfried Benn ble i landet og trakk seg tilbake til såkalt intern emigrasjon. Det betyr at de var motstandere av naziregimet, men ikke emigrerte. Etter krigens slutt brøt det ut en debatt mellom representantene for den indre emigrasjonen og eksilforfatterneetterkrigslitteratur myntet.

Temaer for eksillitteratur

I tillegg til den samtidshistoriske bakgrunnen, som er viktig for å forstå en epoke, må du også kjenne til epokens temaer og kjennetegn slik at du kan f.eks.Diktanalyseskrive eller tolke en annen form for tekst. Du kan gjenkjenne eksillitteratur ved følgende temaer:

• lengter hjem
• Motstand mot Nazi-Tyskland
• Opplysning om nasjonalsosialisme

Eksilprosa

Den foretrukne litterære sjangeren til eksilforfatterne var eposet, spesielt romanen. Dette var av en veldig praktisk grunn: romaner hadde størst sjanse for å bli publisert fordi de var mest populære blant internasjonale lesere. Fordi eksilforfatterne ikke kunne publisere i Tyskland, men publiserte verkene sine hos utenlandske forlag. De fleste av disse romanene var rettet mot det nasjonalsosialistiske regimet. I mindre grad fantes det imidlertid også ikke-politisk litteratur.

Ulike typer romaner utviklet under eksilprosaen:

• Eksilromaner: De er en litterær behandling av eksilsituasjonen og ønsket først og fremst å utdanne om det tredje riket og nasjonalsosialismen. For dette formålet ble enten naziregimets historie presentert eller det nasjonalsosialistiske Tyskland fremstilt som modell i romanene. Det mest kjente eksemplet på en eksilroman er «Transit» (1944) av Anna Seghers.
• Tidsromaner: Forfatterne forsøkte å presentere nåtiden, det vil si nåtiden, fullstendig og forståelig med dette. For å gjøre dette analyserte de samfunnet og dets levekår og hvordan disse påvirker individet. Disse romanene er ofte å forstå som samtidskritikk.
• Historiske romaner: De var spesielt populære blant eksilforfattere. De var ofte basert på historier og fabler som viste sterke paralleller til utviklingen i Tyskland. Et eksempel på dette er «The Wrong Nero» av Lion Feuchtwanger. De tok også for seg jødisk historie eller inneholdt satiriske hentydninger til nazistiske politikere.
• Utopiske romaner: Utopiske romaner handlet om en utopi, det vil si en tenkt fremtid. Som Hermann Hesses «Glassperlespillet» viser, var en uttalt kulturpessimisme typisk for denne formen for eksilprosa. Dette betyr at fremtidig utvikling innen kultur ble sett svært negativt på.

Exillyrik

Siden det i motsetning til romanene knapt fantes muligheter for utgivelse, spilte neppe poesi noen rolle i eksillitteraturen. Mange dikt dukket ikke opp før etter krigens slutt i 1945. Samlet sett ble eksillyrikken formet av poeter som Else Lasker-Schüler eller Bertolt Brecht – og dette var forfattere som allerede hadde dukket opp før 1933 og dermed før eksilets begynnelse litteratur.

Eksildrama

Situasjonen var enda vanskeligere for dramatikere enn for diktere. For de var ikke bare avhengige av at verkene deres ble publisert, men også av at de ble fremført i et teater. Det var imidlertid sjelden tilfelle. Hovedsakelig ble det skrevet samtidige stykker som kritiserte naziregimet.

En spesiell form for teater som ble etablert på denne tiden er episk teater. Bertolt Brecht og Erwin Piscator hadde allerede utviklet dette på 1920-tallet. Episk teater kombinerer de litterære sjangrene epos og drama, det vil si fortellingen og litteraturens teatralske form, for eksempel ved å introdusere en forteller som presenterer hendelsene. I tillegg blir handlingen avbrutt av kommentarer og sanger. Gjennom denne såkalte fremmedgjøringen eller V-effekten skal publikum ta kritisk avstand fra handlingen. Det handler ikke om underholdningseffekten, det handler ikke om medfølelse eller muligheten for identifikasjon. Publikum bør heller forholde seg kritisk til det de ser. Denne distanserte holdningen var et fullstendig brudd med tidligere teatertradisjon.

Eksillitteratur med et blikk:

• Eksillitteraturen har sitt opphav i utlandet. Årsaken til dette er den politiske og religiøse forfølgelsen fra naziregimet.
• Eksillitteraturen ser på seg selv som motstand mot nasjonalsosialismen og er preget av antifascistisk innhold.
• Temaer er hjemlengsel, tap av egen kultur, eksistensielle problemer og informasjon om livet i det nasjonalsosialistiske Tyskland.